HJELP! LEKSER! – HVA ER LURT?

Ordet “lekse” kommer av det latinske ordet «lectio», som ifølge Det Norske Akademis Ordbok betyr «fortolkning, studium; preken, forelesning». Lekser i den forstand av ordet, altså som middel for tilegnelse av nye kunnskaper og ferdigheter, bør vi nok forholde oss kritisk til.

Kunnskapstilegnelse, forståelse og aha-opplevelser krever ro og konsentrasjon. Som regel også en voksen å spørre om hjelp og forklaringer. Vi kan ikke forvente at alle barn har like mye «tilgang» til noen av disse faktorene på ettermiddag/kveld.

All nylæring, forklaring og læringsaktiviteter som skal fremme forståelse, bør etter mitt syn derfor legges til skoletid: Det er den utdannede og erfarne pedagogens ansvar å legge til rette for læring med forståelse. På skolen kan dette skje gjennom varierte undervisningsopplegg i klasse, smågrupper eller ved individuell veiledning.

 

BETYDNINGEN AV MENGDETRENING

Både mangeårig erfaring, og nyere hjerneforskning, viser at repetisjoner, mengdetrening og automasjon er nødvendige innen mange fag, særlig språkfagene. Det nylig lærte må aktiveres med jevne mellomrom. Slik vil kunnskapen lett og uanstrengt kunne hentes frem igjen når den trengs.

Når det som allerede er lært, automatiseres gjennom mengdetrening, «går man opp» de nye sporene i hjernen. Vi har med biologisk hjernevev å gjøre, som må få tid å bygge opp og stabilisere nye forbindelser, slik at de blir varige.

Etter vår erfaring, kan korte og målrettede hjemmeøvingsøkter gi et kraftig løft til eleven. Eleven lærer å jobbe raskere og føler større grad av mestring.10-15 min økter er ofte mer enn nok. Etter dette dabber konsentrasjonen av.

Alle jobber raskere, føler seg tryggere og opplever større grad av mestring og glede ved læring når det som er lært, også er blitt automatisert. Dette vet vi gjelder uansett hva som skal læres: sykling, bilkjøring, mobilteksting, fotballdribling, pianospilling, sudokuløsning – eller engelske gloser, lærte bøynings- og rettskrivningsregler, touch-metode, siffersummer eller gangetabell.

  

Mengdetrening og automasjon kan og bør, i følge Magne Nyborg, først gjennomføres når noe allerede er lært og forstått. Eleven vil da ikke ha samme behov for hjelp med eventuelle hjemmeoppgaver fordi eleven allerede forstår fremgangs- og tenkemåte.

I Nyborgs ferdighetslæringsmodell ligger automasjon inne som siste og avsluttende fase i innlæringen. Før dette kommer både den såkalte kognisjons/forståelsesfasen med nødvendige modelleringer og analyse, og imitasjonsfasen, der eleven under kyndig veiledning får prøve selv.

 

HVA SKJER I PRAKSIS?

Skoler og lærere har veldig ulik praksis og erfaring med tildeling av hjemmearbeid. Noen steder fungerer praksisen godt, andre steder dårligere.

Vi har dessverre ofte fått inn elever hos oss, som har opplevd å få store mengder «mer av av det samme»- lekser med seg hjem fra skolen. Tanken er nok at de gjennom mengdetrening skal få muligheten å «innarbeide» en bedre forståelse. Dette er da et resultat av at lærer ikke ser forskjell mellom to helt ulike faser i innlæring. Mangler forståelsen, vil ikke denne komme gjennom bruk av lekser. Leksene vil i dette tilfellet være bortkastet tid som ofte føre til stress, dårlig samvittighet for foreldre som ikke makter å hjelpe og dårlig stemning i heimen.

Alt i alt vil slike lekser virke mot sin hensikt – eleven «vaksineres» mot hjemmearbeid og kanskje også generelt mot faget og annet skolearbeid. Motivasjon og selvbilde påvirkes negativt.

Hjemme, der eleven ikke har tilgang til lærer, kan det legges til rette for regelmessige, korte og motiverende økter med mengdetrening. Her vil lesing, enkle oppgaveark med repetisjonsstoff, og velvalgte digitale øvingsapper ofte være supre verktøy.

I mange kommuner har man valgt å satse på omvendt undervisning/«flipped classrom». Her er det videoer der en dyktig lærer formidler og forklarer stoffet på gode, men ofte nokså tradisjonelle måter. Det brukes ord og begreper som mange elever faktisk ikke forstår skikkelig. Dermed detter de av lasset. Det legges i liten grad opp til konkret arbeid, slik man har mulighet for i et fysisk klasserom eller ved uteundervisning.

Dermed er vår erfaring med omvendt undervisning nokså blandet. Ved å overlate mye av undervisningen til en «virtuell» lærer, gis mindre mulighet for individuell tilpasning under selve innlæringen. Om videoene gis i lekse, forventes dessuten at det viktigste tankearbeidet og forståelsen skal jobbes med på hjemmebane, ikke på skolen. Ikke alle elever har eget rom og kan stenge døren bak seg hjemme. Ikke alle elever er like opplagte etter en lang dag på skolen. Ikke alle elever er så reflekterte, eller frampå, at de stiller relevante spørsmål til lærer når de er tilbake på skolen. Dette gjelder da særlig de som allerede sliter med faget og ville trenge den gode og tilpassede undervisningen mest av alt.

Å «finne ut av ting på nett» som hjemmeoppgave, er også en leksetype med store utfordringer. Her kan det fort gå timer med i leksearbeidet. For det første er det ingen til å guide nettsøket. Informasjonsinnsamlingen blir i stor grad på lykke og fromme, om da ikke foreldrene trår til. Videre vil det være vanskelig å skille mellom «lekser» og surfing/bruk av sosiale medier i løpet av denne tiden. Arbeidet blir ofte ukonsentrert, oppstykket og ineffektivt. Eleven forblir ikke i sammenhengen, og leksearbeidet oppfattes som mer langdrygt og krevende enn det egentlig var tenkt. For familier som kanskje ønsker å begrense skjermtid og tilgang til Internet, vil det dessuten være utfordrende å sette grenser når elevene daglig har lekser som krever nettopp dette.

Enkel repetisjon og mengdetrening som hjemmearbeid, fremmer elevens læring og mestringsopplevelse. Slike øvingsøkter bør være avgrenset og korte, og bør være lagt opp på en artig og motiverende måte.

Andre typer lekser, som krever voksenhjelp og forklaringer, bør som regel unngås. Innlæringen skal foregå på skolen, ikke hjemme. Forståelse kommer i liten grad av mengdetrening.