INNAGERENDE ATFERD – HVA KAN GJØRES?

I dag leste jeg artikkelen “Slik kan du oppdage og møte de stille barna” i Utdanningsnytt.no, skrevet av spesialpedagog Jeanette Hovind.

Den dreier seg om hvordan innagerende atferd som utvikles i tidlige barneår kan føre til angst og depresjoner senere i livet, og hvordan vi tidlig kan oppdage og møte slik atferd.

Artikkelen tar opp et viktig tema uten helt å gi svar på hvordan utfordringen med innagerende atferd effektivt kan forebygges og imøtekommes av pedagoger i barnehage og skole, og jeg vil derfor utdype temaet ut fra våre erfaringer.

To setninger i artikkelen peker mot at en innagerende og sjenert atferd kan skyldes lav selvfølelse, eller dårlig selvbilde:

• • Den største utfordringen er ikke å oppleve mestring.
  • Den innagerende atferden blir en måte å forholde seg til verden på, og barnets tanker og følelser vendes inn mot barnet når det møter krav det ikke klarer å imøtekomme.

Vi som over år har arbeidet tett på barn og ungdom med denne problematikken, har gjort oss noen tanker om hvordan en naturlig «forsiktighet» så lett forsterkes og utvikles videre til mer alvorlige psykososiale og psykiske utfordringer.

Først kan det slås fast at alle elever vi har arbeidet med, og som har disse utfordringene, har en opplevelse av å ikke strekke til. Denne «opplevelsen» er egentlig en annen måte å si at barnet har lært at det kommer til kort,-  for dette er tanker og innstillinger som ikke er medfødt. Læring skjer gjennom erfaringer, og forsterkes gjennom gjentatte erfaringer. Barnet har altså gjentatte erfaringer med ikke å mestre.

Neste trinn blir da å stille det egentlig relevante spørsmålet her:

Er det noen systematiske, didaktiske grep i barneoppdragelse og småbarns/småtrinnspedagogikk som tilrettelegger for situasjoner der barnet opplever å komme til kort – gang på gang ?

Det kan være mange og samspillende svar.

Ett grep peker seg mer ut enn andre i barnehage- og skolemessige sammenheng:

Spørsmålsstilling!

Vi spør og graver, og stiller spørsmål til hele gruppa med barn, uten å tenke over hvilke forutsetninger den enkelte har for å kunne svare. Dette skjer metodisk og daglig fra 2-3 års alder av.

«Er det noen som vet hva dette er?», «vet dere hva dette heter?», «har dere prøvd/sett dette før?», «hvorfor tror dere det er slik?, «hva mangler her?”, « hvilken er best/størst/lengst etc», «hvem kan fortelle/forklare hvorfor/hvordan?», «hva tror dere skjer når vi?» osv

Vi har lenge fått høre at det er viktig å aktivere forkunnskaper ved å stille spørsmål.

Ja, absolutt!

Ny rammeplan og fagfornyelsen oppmuntrer til å stimulere barns undring, nysgjerrighet og utforskertrang ved å stille åpne spørsmål.

Ja, absolutt!
Åpne spørsmål er et kraftfullt didaktisk verktøy. Mange barn blir utfordret og trigges til bedre læring når det stilles utfordrende spørsmål. Men ikke alle. Langt fra alle.

Faktisk vil ukritisk «utspørringspraksis» satt i system nettopp kunne resultere i at mange barn utvikler et dårlig selvbilde og etter hvert også mer eller mindre alvorlige lære-og atferdsvansker.

Logistikken og timingen er ofte feil

Det er ikke noe galt med spørsmålene i seg selv, men det er tidspunktet de stilles på, som ofte blir feil. Mange av barna har ikke rukket å gjøre nødvendige erfaringer og lært seg sikre nok ord og begreper til å kunne bidra i den dialogen det legges opp til. I stedet for å gi rikelig eksempler og forklare hva ting heter, hva barna skal legge merke til og gi dem den erfaringen og kunnskapen de ennå ikke har tilegnet seg, får de «ballen i retur» – hva vet du, hva tror du, hva kan du, hva mener du? Man tenker kanskje at barna kan lære ved å lytte og lære av hverandre. Men det er noe annet de lærer først.

Uheldige mønstre skapes

Det etablerer seg raskt et mønster i gruppen av barn, der noen, som tilfeldigvis allerede har nødvendige forkunnskaper, raskt og ivrig får svare på spørsmålene, og får positiv feedback, mens andre forholder seg tause. De opplever at “alle andre” vet bedre, og kan svare raskere. Da er det ikke noen vits i å forsøke å henge med. Når man ikke henger med, mister man tråden i, og interessen for, det som foregår, noe som i neste omgang forsterker situasjonen.

Enkeltsituasjoner som dette, vil alltid forekomme, men bevisst satt i system, vil «feil-timet» utspørring i det daglige samspillet med barna raskt etablere uheldige mønstre som sette varige spor i mange av barnas selvbilde. At utspørring kommer før kunnskapsformidling, er dessverre noe som ikke bare skjer en sjelden gang i blant, men som er blitt en anbefalt tilnærming i det meste av pedagogisk virksomhet, og som barna møter år etter år. Noen går faktisk så langt som til å betegne kunnskapsformidling og modellering som “lærerstyrt”, “instrumentelt” og nærmest uønsket. Vi skal ikke gi fasiter, barna skal selv finne ut og bruke sin forståelse og logikk. Her går man fort fra en grøft og over i den andre fordi man ikke helt forstår hva som må til for å lære godt og med forståelse.

Hva med utforskende spørsmål og læringsaktiviteter?

Ny rammeplan, fagfornyelse og nytt læreplanverk understreker at barna i størst mulig grad selv bør finne ut av ting  og dermed mer aktivt ta del i sin egen kunnskapskonstruksjon. De skal også lære å stille spørsmål til hverandre og seg selv.
Dette er gode tanker, men har en stor hake: Uten at man samtidig sikrer at ALLE barna de nødvendige ord- og begrepsmessige forkunnskapene, blir det en stor grad av forskjellsbehandling.

Du setter selvsagt ikke et barn til å bygge et legotårn uten å ha sørget for å gi barnet tilgang til nødvendige legoklosser, men rammeplan og læreplanverk sikrer ikke de nødvendige læreforutsetningene for alt det spørres og graves om!

Spørsmålsstilling og utforskende undervisningsopplegg er nyttige redskaper, men ikke overfor alle elever på et hvert tidspunkt. Innen pedagogene har lært å bruke disse redskapene riktig, bør de ikke anbefales «over en lav sko».

En hammer er et nyttig redskap – til å slå inn spiker med, men den kan også knuse en rute. Når står du overfor en spiker, og når står du overfor en glassrute? De sentralt styrte didaktiske anbefalingene, som ser på åpne spørsmål, utforskende læringsaktiviteter og kognitiv konflikt som den viktigste motoren for bedre læring, ser ikke ut til å gjøre noe skille her.

 Oppsummering:

Oppsummert er vår erfaring at den viktigste måten å forebygge både innagerende og utagerende atferd, er å tilrettelegge for mestringsopplevelser dag for dag, år for år.

Dette skjer ved å sikre ALLE elevene de nødvendige grunnleggende begrepene som må til for å kunne besvare spørsmålene vi stiller, begreper til å beskrive, sammenligne og trekke slutninger med, og ved å bryte mønsteret av å spørre etter forkunnskaper som vi ikke aner om elevene har.

Da styrkes selvbilde og motivasjon for læring, og elevene blir tydelig mer frempå og trygge både i og utenfor klasserommet.